Tilkolon

  Ei julegåve til øyrene dine. Eit radioarbeid. Lukk augene. Gje deg over til moderne drifter. Frå oss til deg – her er Teddy Love.    

  Som et uventa farsskap kom også disse orda litt bardust på og sa de ville bli født. Ja vel, sa jeg og satte dem til verden.  

  Plutseleg dumpa eit lyd-postkort inn i øyrene. Brått og uventa. Til den minste av oss. Frå Lasse Marhaug (*dån*).

  L’Oreal – denne er til dykk. Fordi de fortener det.  

Da du forsvant ut av livet mitt så jeg for meg deg med dykkebriller og avskjedsbrev i badekaret. Jeg skjønte at hullet ikke hadde grodd da du ble tema i den første TILkolon-episoda jeg noensinne lagde. Derfor er denne episoden til deg.

  «Det er umogleg ikkje å bli betatt   når nokon som er så søt   ligg i senga mi og   les queer teori høgt»   sa eg.   Så kyssa vi for fyrste gong.    

  Jeg begynte å tenke på hvordan det ville vært å ha to kjærester å kysse når jeg er kjærleikssjuk.  

  Er det ikkje rart korleis flight tyder både flyreise og flukt?   Eg gløymer deg ikkje, du med vindaugeplassen.  

Vi var og sluttet å være. Nå er det min tur til å snakke. Jeg har syv sider med dokument du en gang sendte meg. Historien om oss, dine øyne, din munn. Dette er min.

Året eg var 11 kjennest som om det framleis ikkje heilt er over. Unge menneske, eg vil seie ting til deg. Om å leva. Og å kunne døy.

Alle ordentlige podkaster trenger en kjenning. Tror vi. Vi hadde ingen kjenning, men vi hadde etterhvert en del ingredienser som skulle bli det du hører først og det du hører sist – på vei inn i eller ut av hver episode. Dette er prosessdokumentasjon i et nøtteskall.

Da jeg gikk i fjerdeklasse lå det en dag fine, små lapper med klistremerker og en siste hilsen fra fjerdeklasselæreren på pultene våre. Hun skulle slutte. Jeg har siden da følt meg som en mislykka venn. Kjære Hilde Martinsen. Denne episoden er til deg. Og følelsen av å aldri bli ringt en lørdag kveld.